/ Betfair Redaksjonen / 22 Mars 2010 /

Det var pinlig å bevitne to tidligere stjerner, nedlate seg til et slikt barnslig nivå på en veldedighet begivenhet, sier Simon Mundie. Heldigvis finnes ekte varme mellom dagens tøffeste konkurrenter.

Det ble ganske ukomfortabelt å se på når Andre Agassi og Pete Sampras møtte hverandre på tennisbanen for først gang etter deres US Open finale i 2002. Det var på 'Hit for Haiti' eventen i Indian Wells; der målet var å samle inn penger til ofre for jordskjelvet som ødela landet tidligere i år. Casting listen var utrolig, med Martina Navratilova og Steffi Graf, Roger Federer og Rafael Nadal, og de to store konkurrentene fra 90 tallet, Sampras og Agassi. De var alle utstyrt med mikrofoner, og den gode velkjente skjemten strømmet utover anlegget.

Det vil si, helt til fiendskapet som Agassi og Sampras føler for hverandre tok overhånd. Det hele startet når Sampras bestemte seg for å etterlikne Agassis berømt due-spark gange. Folkemengden fanget det opp, og det så ut som Agassi også ble kilt, før han svarte med å anklage Pete for å være en gjerrig tipper, noe han også hadde sagt i sin fantastiske selvbiograf Open. Pete halshugde nesten Agassi etter det, med en vill første serve. Han beskyldte ham for "å bli for personlig", og Agassi svarte, "Nei, alle vet det allerede, Pete."

Folkemengden ble illevarslende stille, som om de ikke visste hvor de skulle se. Og så var det de andre to spillerne på banen, Federer og Nadal, duoen som arvet kappen av spillets største rivaler. De følte begge den urolige atmosfæren, Federer spøkte "Denne konkurransen intensiv, mann"; Jeg mann, Rafa, start. Gjør noe!" Nadal erklærte seg senere uvitende til hele begivenheten, og skyldte på språk barrieren. Hele greia er blitt kritisert i mediene, og mange anklager det amerikanske paret for å kaste skygge over en veldedighetsevent ved å la deres ego komme i veien på den måten.

Agassi og Sampras var alltid meget forskjellige. Agassis dramatiske opptreden på tennis banen i de sene 80-årene som en noe frekk moromann, mens Sampras syntes å være ukomfortabel med all oppmerksomheten som akkompagnerte hans US Open seier i 1990.

Det satte mønsteret for resten av deres karriere, med Agassi som skapte mange avis kolonner i pressen for hans narrestreker utenfor banen, mens Pete var mer enn glad for at racketen hans tok seg av snakkingen, uten egentlig å riste av seg beskyldninger om at han var kjedelig. Deres kontraster som personer tilføyde farge til deres rivalisering på samme måte som deres stil på banen. Agassi summerte det perfekt da han sa, "Jeg tror at begge våre verste mareritt ville være å våkne neste morgen og være den andre."
Det har vært andre tennis rivaler i løpet av årene, spillere som ikke har kunnet utstå hverandre som mennesker, som for eksempel Jimmy Connors og John Mcenroe, som nesten kom til slag ved et par anledninger. Men det er ekstremt sjelden for spillere å vise det fulle omfanget av deres gjensidige antipati når karrieren er over.

Agassi/Sampras episode kontrasterer uheldig med Roger og Rafa, to mestere som utstråler klasse og gjensidig respekt. Det er utenkelig at de seg ville engasjere seg i et slikt drama; deres forhold er krydret med øyeblikk av ekte varme. Når Federer brøt sammen i tårer etter tapet i Australia Open 2009 finalen, tok Nadal seg tid fra sin egen feiring for å trøste ham.

Rafa og Roger synes å verne om hverandre, og det har spilt en rolle i deres respektive karrierer. Riktignok var det ikke alltid slik, for Federer mente først at Nadal var en oppkomling, men han anerkjente til slutt spanjolens briljans, spesielt etter deres episke Wimbledon finale i 2008.

Hvis noe, vil Indian Wells hendelsen forsterke Roger-Rafa rivaliseringen.

'.$sign_up['title'].'

'; } } ?>

:

:

:

?

: