Fotball / Betfair Redaksjonen / 09 Mars 2010 /

Hyklerske rop om at fotballspillere skal være gode forbilder for de unge, er verken spillere eller fans tjent med, sier Max Liu.

Vil John Terrys prestasjon i Englands seier mot Egypt sette en stopper for de skinnhellige ropene om at fotballspillere skal være rolle- modeller?

Sannsynlig ikke, men jeg spør fordi vi onsdag kveld så den beste siden av Terry. Vi ville også sett det beste av Ashley Cole, hvis han hadde vært i form; spillere er på sitt beste på banen, utmerker seg og gjør det de er betalt for å gjøre. Ja, de engasjerer seg i veldedighet og gir uttalelser om raselikestilling, men den nåværende tanken om at de burde være rollemodeller for barn er tåpelig.

Hva England 7,0 trenger hvis de skal vinne VM denne sommeren, er helter. Jeg har alltid hatt helter - Marcel Proust, Bruce Springsteen, Tony Benn - selv om de er helter og plutselig fyller himmelen, løfter de oss ikke ut av våre egne liv, men fyller oss med under og spenningsfylt glede. Jeg er for, uansett hva det er, hvis det tillater oss å drømme. Det jeg ikke er for er "spic-and-spam" ikke-entiteter, som vil reklamere for Mcdonalds så snart de er pensjonert.

Mye av det som omgir fotball - Match of the Day, klubbenes barnslige tilnærminger til fansen, prangende varer - er irrelevant til hvordan liv er levd og er uttalt i Storbritannia i 2010. Men fotball verdenen virker tilfreds med dets egen økende irrelevans. England`s lag er gjennomsyret av atmosfæren til en skole premie-utdeling seremoni, og det vil bare bli verre denne sommeren. Det er foto-seanser, sunkist utsendelser fra hotellet i et hokey språk ingen forstår- dette er rollemodellkultur og, heller enn å oppmuntre barn, fremmedgjør det dem.

En rollemodell er et medlem av en organisasjon som ikke-medlemmer skal se opp til, en etterlikning utformet av de på innsiden for å hjelpe å styre de utsiden. Sport`s forfatteren Eamon Dumphy har en gang sagt at: "Hvis du er liten, hvis du er fattig, hvis du føler deg forlatt, se på Roy Keane." Keane var aldri en rolle-modell, men han vil alltid være en helt i mine øyne, og barn blir inspirert av ham fordi han var engasjert, kompromissløs og ufullkommen. Han utstrålte liv-givende kvaliteter til et kulturelt eksempel og innlemmet entusiasmen av en helt. Det samme kan sies om Zinedine Zidane. Disse spillerne var aldri kjedelige, rollemodeller er kjedelige og kjedsomhet er utilgivelig.

Enda en av mine helter, Sir Alex Ferguson, sa engang til Dwight Yorke "få deg en kone." Bortsett fra den ukonstruktive sjåvinismen av uttalelsen, viser det hvordan fotball setter umulige krav til dets hovedpersoner. Ferguson trodde ekteskap ville få en slutt på angriperens dekadente livsstil, og at dette ville gagne Manchester United. Kanskje ville det gjort det, men hva slags umulig krav er det å stille til en 29-åring. Mange 29-åringer er gift, men jeg er 29, ugift og jeg ville ikke ønsket velkommen at en 60-åring, som på toppen av det hele var min arbeidsgiver, skulle forteller meg at jeg måtte endre på det.

Terry og Cole er 29, mens utroskap ikke kan godtas, er de berettiget til å gjøre feil. Kanskje burde ikke fotballspillere giftet seg, men heller gå ut med hvem de ville og slå seg til ro når de var klar for det, enn å bli tvunget til å vokse opp i en fart av en hyklersk tabloidkultur som tviholder på gamle måter å leve på. For spillere som Cole og Terry vil det å fortsette uten glede, være like uærlig som deres umoralske oppførsel.

Fotball trenger ikke rolle-modeller, og det gjør ikke ungdommene heller. Vi kan ikke kreve å få helter heller - de er et privilegium, spill-skiftere i livets spill. Vi bør være takknemlige når vi finner dem.

'.$sign_up['title'].'

'; } } ?>

:

:

:

?

: