Den Perfekte Spiller : Å gamble eller å ikke gamble...
Fotball
/
Betfair Redaktionen /
15 April 2010 /
Kommenter
To sportsreaksjoner for en sjanse til å vinne - gir Dave Farrar oss ett innblikk til (forhåpentlig) suksessrik gambling. Sammenligningen mellom toppnivåsport og å spille på det kan til tider virke tynn på sitt beste.
Bruken av ordet "gamblet" i fotball, for eksempel, brukes vanligvis på en spiss som går på en hel serie av raske løp i løpet av en kamp. Ingen bryr seg om å påpeke de 49 tilfellene hvor ballen ikke når ham, men på det 50. hvor gjennombruddspasningen er av ønsket kvalitet og hellet er på hans side, da har han "gamblet" og det har lønt seg. Det er ikke gambling, det er en mann som gjør jobben sin og jobber utifra gjennomsnittsloven.
Sannsynligvis så gamblet Sir Alex Ferguson på hesten sin "What a Friend" sist torsdag, men gamblet han kvelden før på Wayne Rooney? Vel, den beste spissen hans sa at han var okay, så han sendte han på banen. Så ble han taklet og han var ikke okay lenger. Men United er ikke ut av Europa fordi "det ikke lønte seg å gamble", de er ute fordi de sovnet, deretter fikk de panikk og så sovnet de igjen. Det har ingenting med spilling og betting å gjøre.
Ideen om gambling blir ofte henvist til i fotball, og likevel er forbindelsen i stor utstrekningn irrelevant, men det er andre sportsgrener som kan lære oss en hel masse om vedding. Å se på en slagmann i en èndagskamp i cricket på toppnivå som Kumar Sangakkra eller Younis Kahan som slår en "inning" og fastholder et innprentet system av risiko og belønning er èn, men forrige helg ble vi presentert to sportseksempler som vi burde beholde på Sky Plus for en hel evighet. Og nei, jeg snakker ikke om begivenheten som får hele den engelske nasjonen til å bli veddegale, og vinneren som ble anskaffet av to av laget som brakte hesten Binocular til oss, men to av enda større drama, som kretset om fredag og søndag kveld.
På fredag kveld reddet Audley Harrison karrieren sin med ett enkelt slag. Og Michael Sprotts endelige glimt av en storhetstid ble omgjort til støv i løpet av et sekund. Etter å ha tilbringt en dypt ubehagelig dag med Harrison i Monaco for ti år siden og etter å ha sett ham narre seg gjennom til en profesjonell karriere må jeg si at jeg virkelig ikke liker mannen. Og etter å ha sett Sprott på atskillige skrekkelige undercard kamper (kamper som bokses før hovedbegivenheten) i Tyskland, alltid klar, alltid en pro, og gir aldri opp, er jeg veldig glad i mannen fra Reading.
På fredag var Sprott nesten der: han var foran på alle dommerenes poengkort når finalerunden begynte, og han visste at Harrison ville prøve seg på en knock-out, siden det var den enste måten han kunne vinne på. Og i stedet for å løpe gikk han etter motstanderen sin og prøvde å presse Harrison på bakfoten hvor han visste han ikke kunne vinne fra. Han gamblet ved å være en mann, og ved å bruke en taktikk som han visste med sikkerhet kunne vinne kampen, men også var den eneste måten han kunne tape den på. Det var den gale tingen å gjøre, men herregud hvor modig det var.
En uskreven regel om vedding er det, at når du ligger foran, bør du presse på og gå for den store seiren, i stedet for å beskytte det du har. Jeg har alltid tenkt at dette er filosofi som kommer fra folk som teoriserer om gambling, i stedet for å faktisk gjøre det. Og mens Sprott ble bært ut på båren sin, min sportsstjerne denne helgen, var ideen om å holde seg til det man har, i stedet for å presse på, den horrible og harde realiteten.
Fra dets galskap til den mer kontrollerte mentale torturen av Augusta. I golf dreier alt seg om risikobelønningen, hvilket er en lærdom jeg ikke egentlig interesserer meg for. Det er så mange paralleller du kan dra mellom alt som skjer rundt Amen-hjørnet (navnet på det 13. hullet på Augusta golfbane) og en gjennomsnittelig dag foran Betfair-kontoen din, men den som blir værende hos meg er den som gjelder taklingen av et tap.
På fredag, på ca. samme tid som Sprott ble slått bevisstløs, gjorde Lee Westwood en dobbel bogey og skled ned fra hans opphøyde posisjon på toppen av ledertavla. Etterpå sa Westwood at det å lære å takle slike øyeblikk var en av de vikigste lærdommen han hadde tatt med seg. Han sto på den neste teen (utslagsstedet) og startet igjen, og glemte hva som hadde skjedd tidligere. Og han begynte sakte, men sikkert å finne veien tilbake igjen, og vi vet alle hvor han endte opp: på toppen av feltet igjen, bortsett fra en av tidenes største golfspiller som gjorde sine spennende ting.
Sammenlign Westwoods kalde hode med reaksjonene til både Paul Casey og Ian Poulter som mistet slag på flere stadier. Casey lot det irritere ham og bommet på cuten. Poulter var påvirket av det, men han hadde i det miste stryken til å kjempe imot det til slutt. Det er av den grunnen jeg tror Westwood kommer til å bli en multipell majormester, Poulter kommer til å vinne minst èn, og Casey kommer aldri til å vinne.
Hva som har skjedd tidligere har ingen innvirkning på hva som skjer videre, og du er den som har kontrollen. Bare fordi en hest du liker akkurat har tapt, betyr ikke det at den du liker i det neste løpet vil tape også. Bare fordi du taper på lørdagsfotballen betyr ikke det at du bør miste hodet, prøve å rette opp tapene og ende opp med en tom bankkonto. Ha kontroll, bruk hva du har, og gjør hva du trenger for å vinne. Det er lærdommene vi kan ta oss med fra en modig mann fra Reading og en genial mann fra Worksop. Begge er rollemodeller for oss alle, begge sportskjemper på veldig forskjellige måter.
Du kan følge Perfect Punter på Twitter og forstå angsten han går gjennom ved å ikke følge sitt eget råd. Bare gå til www.twitter.com/perfectpunter og registrer deg.
